NUC 100 i slutten av måneden var derimot mer egnet, og jeg stilte til start med hodelykt på Mylla med (nesten) fortsatt like blanke sko. NUC er en skikkelig terreng-ultra. Nordmarkas blåstier blir generelt mer tekniske jo lenger nord for Oslo du kommer, og det finnes ikke ekstremvær heftig nok til at du unngår å bli blaut på føttene gjennom disse 100 kilometerne. Jeg hadde kanskje tørre ullsokker i 10 minutter det knappe døgnet løpet varte. En prøvelse for både løper og sko.

100 K med gjørme og sti krever gamasjer. Dynafit skoa var ikke gamasj-kompatible, så jeg måtte skjære litt i dekselet over pløsa for å få festet frontkroken (se bildet over). Problemfritt. Utstyr kan med fordel ”moddes” litt, det gir en god følelse, det blir mer ditt. Custom-made.

Testløperen før start på Mylla:

Løpet startet i stummende mørke ved Mylla kl 20:00.  Det var et bikkjekalt realt høstvær med litt over null grader, men opphold. Oppover til Bisling-flaka ble kroppen varm, men det ble ikke tatt av et eneste plagg på hele turen. Natta var kald, ned mot frysepunktet. Fint med tilhørende månelys, men ikke så fint med rim på våte røtter med tilnærmet negativ friksjonskoeffesient.

Skoene er lette og solide. De har lav såle, og du kommer i nær kontakt med underlaget. Du kjenner stein og røtter, uten at det er ubehagelig

God sti:

Sålen er av den velkjente fabrikatet Vibram, utviklet av en Italiener ved navn Bramani i 1937(!). Altså ikke akkurat det nyeste innen nanoteknologi, men gummien sitter på glatt stein som ei gulrot i kram snø. Og våt stein var det nok av under løpet, dekket av vegetasjon i form av mose og lav. Vibramsålen overbeviste, slik den har gjort på fjellskoa mine mange ganger tidligere.

Vi løp gjennom natta, og nesten utelukkende på blåsti. Bek mørkt i 11 timer, altså over halve løpet. Da er nødvendig å stole på skoa, eller å ikke tenke på at en kanskje gikk på trynet. Mye feilnavigering gjorde at retning ofte ble prioritert foran balanse. Høstløv dekket stien, og blå-merker på trea kunne se ut som det manglet litt bark. Jeg var ikke lommekjent i den nordre delen av marka, og jeg er fortsatt usikker på hvordan det ser ut der.

Naturopplevelsen var minimal i mørket, og når jeg løp der i min ensomhet minnet det mest om scener fra ”The Blair Witch project”.

The Blair Witch Project:

På glatte røtter var skoene verre. Her er nok Inov8- eller Sarva-gummi hakket bedre. Mykere og mer sticky. Men for å være ærlig, og det er jeg jo; på våte røtter er det kun piggsko som duger. Spør 10 orienteringsløpere og du får et dusin bekreftelser.

En kjent sak med terreng-ultrasko, er at løpsfølelsen endrer seg drastisk underveis. De blir mindre og mindre synkrone med føttenes behov. Føttene utvider seg, blir såre (spesielt når huden er konstant fuktig), og du får nesten alltid et eller annet tånegl-problem i løpet av det første døgnet. Men ikke disse skoene her. Jeg var egentlig litt halveis imponert over komforten etter Dobbeltraveren, men de var helt like å ha på beina selv etter 100 kilometer i marka. Det er imponerende. Da snakker vi høy ultra-komfort. Jeg har hatet mange par sko rette etter målgang, som likevel har vært svært behagelige neste korte joggetur.

Skoa har også en gummitupp i front av tåboksen med to fordeler. Den er avrundet, ikke spiss, og dermed ble det mindre snubling i røtter. Som for eksempel er et problem for meg med Inov8 Thalon. I tillegg er beskyttelsen kraftig nok til å dempe smerten når du (garantert) tupper til en stein i høy fart.

Ultra er i tillegg til å være litt slitsomt, også en fest hvis du finner hyggelige mennesker å løpe sammen med. I dette tilfellet løp jeg store deler av turen sammen med Matz og Heine. Matz debuterte, mens dansken Heine løp sitt syvende ultraløp på de siste syv helgene. Litt ruttis, som kidsa sier. En overtrent danske med feil forståelse av uttrykket ”teknisk vanskelig sti”. I de mellomeuropeiske alper betyr dette en litt dårlig vedlikeholdt grusvei, i Nordmarka betyr det at du som danske har et lite fartsproblem. Men Heine er prototypen på en stayer, og Matz med sin militære bakgrunn er også umulig å stoppe.

Heine til venstre, og Matz på Kikuttoppen:

Etter at vi dukket frem i lyset før Katnosa, ble livet en fest. Litt feilløping selvsagt, det hører med, men ikke så mye. Det regnet litt, uten at noen brydde seg nevneverdig om det. Jeg bor helt i markagrensa, ikke tilfeldigvis, og etter hvert kjente jeg hver eneste haug. De to andre ble sikkert lei av å høre om diverse løpe/sykle/svømme turer i området vi løp, men vi var fortsatt perlevenner når Skar leir dukket opp som målgang før sperretiden på 24 timer gikk ut. Tiden ble ”huff” timer og ”sukk” minutter, men det var noen blide gubber på parkeringsplassen. Alle følte seg som om de nettopp hadde slått Jacob Ingebrigtsen på 5.000meter, og var klare for videre satsing. Denne følelsen varte sikkert to minutter, før vi ble kjørt hjem av våre pårørende, haltet ut av bilen og håpte til gud at naboen ikke så oss bli hjulpet inn døra av kona.

Etter målgang, tre fornøyde løpere

Det er ikke alt ved ultraløping som er bra. Det er heller ikke skoa det kommer an på, men det er godt å ha gode sko når en skal løpe langt og lenge i terrenget. Det hadde jeg, jeg tenkte knapt på skoa hele turen.

Jeg løper gjerne en 100K til i terrenget med Dynafit Feeline Up Pro. Bedre terningkast kan de ikke få av meg.

Ikke løp og kjøp, men kjøp og løp!

Mitt opptegnede kart over NUC 100K

 

Produktet ser du her: